Reality TV

I kveld kastet jeg meg frivillig foran fjernsynet og så "Amish in the City" på TV3. Eksamen nærmer seg nemlig med stormskritt, og jeg søker stadig nye og mer desperate måter å unngå å lese pensum på..

IQ er en fin bil..

Jeg var en av mange som lot meg IQ- teste i går kveld, og resultatet var vel relativt nedslående i forhold til foregående års resultat. Jeg har på ett år tydeligvis sunket fra 110 til 72 i IQ, og er nå, i følge ekspertene, å regne som i grenseland mellom å være psykisk utviklingshemmet og mindre intelligent.

Derfor er det vel heller ikke rart at jeg klamrer meg til dette halmstrået i skrivende stund, sammen med mange andre som fikk seg en liten trøkk i går kveld. ;)

Og skulle jeg ha blitt mildt tilbakestående i løpet av det siste året, så tyder jo det bra for den kommende eksamen den 8. desember. :I

En snømåkers bekjennelser

Jeg hater snø. Ikke all slags snø, bevares. Fin, lett pulversnø som lett lar seg skuffe og er en fryd å måke har jeg ingen problemer med. Men snø som har ligget ute i regnet og dermed antatt blytungde har jeg større problemer med å takle. Spesiellt når det ligger en meter nyrast snø og blokkerer trappa, en liten hilsen fra taket på garasjen. Når det i tillegg ligger speilis under all denne forbaska snøen og det regner, da er det lite som skal til før en stakkar tilter. (gjett hva jeg har gjort i en times tid i dag, akkompagnert av en og annen kraftglose de gangene jeg holdt på å knekke nakken på det glatte underlaget)

Nå må jeg innrømme at kram snø også har sine lyse sider. Så lenge jeg slipper å måke møkka, men kan lage stoore snøballer, snømanner, snølykter og så videre- da er den absolutt ypperlig. ;)

Dozeren Blixern

Det er mandag.. og jeg er allerede like sliten som jeg pleier å være på en fredag. Dette blir nok ei laaaang uke.

Take that, Take That!!

divo

Det måtte jo komme.. Et boyband bestående av operasangere!

Il Divo (eller er kanskje El Diva mer passende?) består av fire striglede kjekkaser i pingvindrakter som synger med pomp og prakt på ekte operavis. La øret ditt meske seg til de smektende toner av "Unbreak My Heart" og få gåsehud av deres framførelse av "Feelings".

La meg bare legge til at denne gjengen med smørtenorer (skjønt en av dem er vistnok en baryton og en annen vox populi) faktisk er satt sammen av Idol-pappa Simon Cowell og galskapen er komplett.

Ganske interessante bilder av denne gjengen på konsert med en masse hylende fjortisjenter som river seg i håret og gråter flimrer nå inne i hodet mitt. ;)

Den utrolige bussturen

Gårsdagen var en særdeles travel dag for mitt vedkommende. Etter en utflukt i skoleøyemed skulle man i halv fire tida hoppe på første og beste buss hjem for å hente lommeboka som for dagen hadde blitt glemt hjemme. Snøen lavet ned i stor stil, og veivesenet var tydeligvis borte på julebord. Et skikkelig vinterwonderland, med andre ord. Grunnen til at jeg trengte mine pengers bosted var som følger at jeg hadde tenkt meg på kino senere på kvelden, og at reservasjonsnummeret til billettene selvsagt lå i nevnte lommebok.

Siden kinoen begynte 18.20 hadde jeg og sambo god tid, og vi skulle også svinge i hop litt middag før vi dro ned til byen igjen. Jeg var ved strålende humør da jeg satte meg på bussen, ettersom jeg hadde gledet meg til filmen jeg skulle se i ukesvis, The Incredibles. Bruker det å gå veldig bra når Blixern gleder seg veldig til noe? Var oddsene i mot meg? ..det kan man trygt si.

Først var bussen ti minutter forsinka. Så møtte vi på rushtrafikken fra H*****. Så skulle vi opp en laaang, bratt bakke. Dette gikk i krabbefart, men vi beveget oss. Så det faktum at jeg allerede skulle vært hjemme for en halvtimes tid siden la ingen demper på humøret. Så møtte vi på en annen buss som selvsagt hadde kjørt seg fast. Og ettersom det var tung kø begge veier var det ingen sjangs å kjøre forbi den fastkjørte bussen uten å stoppe. Og da bussen først hadde stoppet, kom den selvsagt ikke av flekken. 

Minuttene tikket avgårde, og jeg hadde allerede dumpet alle planer om middag, mens bussjåføren spant og spant og spant. Nå gjaldt det bare å komme seg hjem i tide til å springe inn og hente lommeboka før jeg hev meg på første og beste buss ned i byen igjen. Så ble vi beordret til å gå av bussen, midt ute i gokk- med beskjed om at bussen ikke lot seg rikke. Hva skulle vi vel nå gjøre?? De to bussene i bakken sperret jo veien for alle andre busser som kom den veien fra, og det var allerede blitt for sent å ta bussen ned til byen igjen og rundt den andre veien, i forhold til å rekke noen kino.

I ren desperasjon la jeg selvsagt avgårde til fots, selv om sjansene for at jeg ville greie å gå hjem slik at jeg rakk 17.22-bussen var lik null. Sambo hadde for lengst gitt opp hele kinoen og mente at jeg bare kunne gi opp håpet der og da. Om jeg har vært nærmere psykotisk enn jeg var i det øyeblikket? Det betviles. Med tanke på tidligere eventer jeg hadde gått glipp av og at denne kinoforestillingen skulle være et lite plaster på såret- var det ikke aktuellt for min del å la skjebnen godte seg enda en gang på min bekostning. Før den tid skulle jeg gladelig svi av resten av studeilånet på taxi hjem!

Så, da håpet var som mørkest, suste den første bussen som hadde kjørt seg fast forbi oss. Jeg øynet atter håp og raste avgårde mot nærmeste busstopp, med sambo luskende i hælene. Hadde den første bussen kjørt seg fri, var det vel håp for at den andre bussen som nå var tom for folk skulle greie å kreke seg opp bakken også?

Så der sto man så, på en nedsnødd busstopp i tjue minutter og krysset frosne fingre og ønsket seg et aldri så lite førjulsmirakel. Og da en staselig buss merket 66 kom tøffende, var det like før Blixern kastet seg om halsen til bussjåføren og plantet et solid kyss midt på truten hans. Så da det etterhvert kom på sinte passasjerer som hadde ventet og ventet og var sure og gretne på MIN helt, var det ikke helt fritt for at en del syrlige og sarkastiske kommentarer falt. Noe annet fortjente de strengt tatt ikke heller, med tanke på at TT har et "ta en Taxi gratis dersom bussen ikke er her innen 30 minutter- policy". Og det er vel heller ingen grunn til å bli sinna på en som gjør jobben sin som best han kan og som ikke kan for upløyde veier, rushtrafikk og en stykk Jinxed Blix på bussen.

Jeg rakk akkurat å hente lommeboka og springe ned på busstoppen igjen. Og, mot alle odds, en halv time senere kunne jeg lene meg tilbake i kinosalen og se "The Incredibles". Ser ut som at jeg begynner å få litt hell i uhellene mine igjen.  ;)



I beat the odds! MUHAHAHHAHAA 

Lagerfeldt- klær å bli glad i..

Jeg har via diverse reklamesnutter fått med meg at en eller annen bigshot innen moteverdenen har designet klær for kleskjeden Hennes&Mauritz, men har til nå gitt en solid F i hele greia. Inntil i kveld.

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da jeg var innom Othilie, og videre VGs og Dagbladets nettsider tidligere i kveld og kunne lese om hvordan denne pompøse gneldrebikkja surmulte om sitt samarbeid med H&M.

For første hadde svenskene laget for lite av klærne hans. Hmm.. er det ikke sånn at moteskapere som regel lager de eksklusive klærne sine i et begrenset opplag?

Men det var vel i grunnen surmulingsårsak nummer to som fikk meg til å le, samtidig som jeg bannet høyt. Han var faktisk snurt fordi svenskene hadde laget klærne hans i store størrelser!

"Jeg designet for grasiøse og slanke mennesker," sier den godeste, som synes hele affæren er pinlig. Ja, det er jo skikkelig merkelig at mennesker i alle størrelser har lyst å kle seg i fine klær..

Hvem var det som var pinlig, sa han?

Kjære julenisse: Dersom du kan oppfylle ett eneste ønske for meg i år, la Lagerfeldt legge på seg 20 kilo juleribbe!

Og moroa fortsetter

I dag svippet jeg innom Posten for å refundere to konsertbilletter til en stykk avlyst konsert. (se, jeg nevnte ikke Odd Nordstoga en gang, jeg er helbreeedet! :P ) Hverken Maren eller jeg hadde nemlig noe lyst til å betale 270 kroner hver for en konsert Blue Garden fant det for godt å avlyse..

Og postdamen tok i mot meg med et smil. Selvsagt skulle jeg få pengene tilbake! Så trykket hun litt på tastaturet sitt, rynket litt på pannen og trykket litt mere. Det skulle vise seg at det ikke var så lett som først antatt å få pengene sine tilbake, ettersom den prosess det er å slette to Nordstoga-billetter fra billettsystemet tydeligvis er like vanskelig som å få KRF til å godta homofiles rett til å inngå partnerskap.

Til slutt sto det fire postdamer (faktisk det totale antall postdamer i hele postkontoret) rundt den ene maskina mens de alle rynket på panna og trykket litt på tastaturet i tur og orden. Det var nemlig noe med å understreke et strek som ikke gikk helt lett for seg. De måtte trykke inn de rette knappene i rett rekkefølge og så videre, og de hadde heller ikke fått noen instruksjoner av Billettservice om hvordan dette skulle gjøres.

Ti minutter senere var det imidlertid ei som ropte eureka, og billettene ble endelig tilbakebetalt. Vel og merke minus administrasjonsavgiften på tjue kroner..

Smiiiiiil

brosjan og mamsen Man kan ganske enkelt ikke fortsette å være sur når man får slike bilder på mobilen sin. :)


Stolt tante

For litt siden ble jeg tante til en skikkelig plugg på ca. 695 kilo og 3,5 meter. Min tanteunge er med andre ord ikke riktig som andre tanteunger. Riktignok er nurket både søt, liten og høylydt, men særlig myk og rund i kantene?

mini

Min tanteunge er ligner mer en sardinboks, er svart og hvit og nærmest umulig å få plass i. Jeg snakker selsagt om min brors nye Mini Cooper Brooklands, en liten tass med fire hjul som blir elsket like høyt som om det skulle vært hans nyfødte sønn. :) Sjelden vare er den lille også, med et opplag på 150 stykker i hele verden.

kjøre bil

Min bror viser den lille slik omsorg og kjærlighet at en rent blir varm om hjertet, og hadde det vært mulig hadde han sikkert dratt småtten med seg i senga om natta også for å være sikker på at den holder seg varm.


mini2

Sist jeg var hjemme fikk jeg til og med prøvekjøre det lille vidunder, og brosjan skal ha kred for å ikke å ha hoppet ut vinduet eller gråte sine bitre tårer over behandlinga Mini C fikk med meg bak rattet. (mind you, det er 2 år siden sist jeg satt bak rattet til en bil.. ;D ) Jeg var vel ikke helt godvenn med kløtsjen, og rattet levde sitt eget liv, og når Blixern i tillegg forvandler seg til Solberg-Blixern er det bare å holde på hatten.

Jeg er selvsagt grønn av misunnelse og satser på at julenissen er snill i år. En Mini eller ei Boble, væææær så snill?


joa og mini



Brosjan, for anledningen avbildet i verdens kuleste ku-nattbukse og englevinger (jeg kan være flink til å overtale folk når jeg bare vil ;), sammen med vesle Brooklands som ikke er særlig begeistret over regnet.

Farsdag

papsn

I dag er dagen da alle pappaer, i Norge i hvertfall, mottar ærbødige hyllester fra sitt avkom. Så hva er vel mer naturlig enn at jeg legger inn en grasiøst skrevet liten oppmerksomhet her inne?

Pappa har rundet 51 i stor stil og har en heftig sølvmanke til å bevise det (Mon tro om han savner afroen fra sine tidligere dager?). Som far til en hel liten bønsj med avkom har han nok hatt plenty å henge fingrene i oppover årene, sammen med mamma. Spesiellt har vel broremann og jeg vært en direkte årsak til en del av de grå hårene, ettersom vi vel ikke var verdens aller beste venner under oppveksten akkurat. ;P Minstejenta og attpåklatten volder vel litt mindre bekymring, i hvert fall før hun deiser inn i puberteten og den glade fjortisalder. Gled deg! Muhahahaa! ;D

Noen barnebarn har det ennå ikke blitt, selv om det sikkert ikke ligger så forferdelig langt fram i tid. (NEi, ingenting er i gjære! Jobb først, så eventuell barnebarnkonstruksjon!) Så pappa kan i tillegg til at sistedatteren kommer i puberteten se fram til å få små, bæsjende, gulpende og tissende puddinger på besøk til tide og utide. ;D

Du må uansett ha en heidundrende festlig dag! :) Du skulle forresten bare vite hvor mange timer jeg har sittet foran datamaskinen og bannet, mens jeg har prøvd å laste opp bildet jeg mottok av min bror spionfotografen tidligere i dag! Sprayblogg har tydeligvis problemer med sin funksjon for tiden, så da har man måttet spa opp en reserveløsning.

Bare la dem varte deg opp, synd jeg er helt her oppe i Trondheim så jeg ikke fikk være med på bortskjemmingsfesten. *hirr hirr* ;D



Og tradisjonen tro må jeg til slutt selvsagt slå til med et lite dikt med en solid dose tvangsrim og sødme.

Pinligt tvangsrimete dikt til ære for min fatter

Min kjære kjære fatter,
dette er et dikt fra din datter.

Med et sinnsvakt glis jeg skriver dette dikt,
gudene skal vite at jeg ikke er skapt til slikt!

Poesi er vel ikke min sterkeste side,
så lukk øya hvis du ikke vil lide.

I dag er dagen da fedre skal hylles,
så dekk bordet og la glasset fylles.

Vi danser og svinser og roper høyt i falsett-
makan til pappa har ingen noensinne sett!

Ha en strålende dag! Glad i deg pappa! :)

Bussamtaler

På vei hjem fra jobb i går ettermiddag ringte ei venninne meg mens jeg satt på bussen. Normalt tar jeg ikke mobilen så lenge jeg sitter på buss, men i går var jeg stuptrøtt og i ferd med å sovne, så jeg tenkte at en samtale ville vekke meg opp. Det var dessuten den venninnen jeg tidligere har omtalt som en smule høylydt.

Om ikke annet snakket jeg lavt, selv om jeg er sikker på at hele bussen hørte henne, og jeg må vel innrømme at jeg var i et litt gi faen humør, så jeg ba henne heller ikke å dempe seg.

Så kom en ganske sliten dame sjanglende inn på bussen, osende av alkoholholdige varer. I det hun dumpet ned på setet ved siden av meg klapset hun meg karslig på låret og ba meg hilse den jeg snakket med på mobilen.

Jeg må vel innrømme at jeg tenkte som ganske mange i nærheten av en fremmed, tilsynelatende full person. Vennligst ikke pust på meg, snakk til meg eller gnu deg inntill meg. Men jeg smilte vennlig og hilste.

På den andre enden av telefonen gaulet det: "Fra hvem??!"

"Nei, det var nå ei som kom og satte seg ved siden av meg akkurat nå," svarte jeg og lurte på hva i huleste jeg skulle gjøre for å komme meg ut av denne knipa.

"Si at det er ei hyggelig dame som hilser!" sa sidepassasjeren og lot til å finne interesse i skuldra mi for øyeblikket.

"Jo, jeg skulle hilse fra ei hyggelig dame," repeterte jeg som en papegøye.

"Er det et villt fremmed menneske?!??" gaulet det i den andre enden.

"Ja, det kan du si!" svarte jeg, og håpet at min nye sidekompis ikke skulle lukte lunta, men i stedet tro jeg svarte på en kommentar om griseværet utenfor bussvinduene.

Men da hadde jeg tydeligvis snakket lenge nok i telefon, for sidekompisen min fant plutselig ut at dette ble dyrt for meg og at jeg burde legge på. Så lenge noen som kanskje ikke virker helt stabil veiver armene i trynet på meg og sier at jeg må legge på, så er jeg vel ikke tøffere enn at jeg:

"Du.. jeg ringer deg tilbake når jeg kommer hjem jeg," sa jeg og prøvde å høres sånn passe ubekymret og laidback ut.

"Er hun fremmed, er hun en raring?!?!" gaulet det i den andre enden, så høyt at jeg er sikker på at bussjåføren langt der framme måtte hørt henne.

Jeg la på med et skjevt glis og ba en indre bønn om at damen til høyre ikke hadde hørt min venninnes kommentarer. Om hun hadde det, så lot hun i hvert fall ikke til å bry seg nevneverdig. Hun var mer opptatt av å fortelle meg at hun hadde blitt nektet å kjøpe pils nede på en butikk nede i sentrum og at dette hadde gjort henne så pissed off at hun heller dro hjem for å pilse der. Hee hee, sier du det ja.. Repliserte jeg, ikke helt sikker på hvoran man responderer på slike kommentarer.

Så mistet hun tydeligvis interessen for meg, for hun snudde seg heller til et par som satt bortenfor oss igjen og spurte, høyt og skingrende:

"Er dere fra Nigeria eller? Siden dere er så mørke??"

Jeg tar dette som min straff for å ha snakket i mobil på bussen. Det skal ikke gjenta seg.

Should've seen it coming, eller dagen der på.

Dagen der på har vært tuuuung. Det hjelper heller ikke å finne ut at grunnen til avlyst konsert er for få forhåndsbestillte billetter. (noe som betyr at neste gang jeg virkelig vil på en konsert skal jeg få ALLE jeg kjenner til å bestille ni billetter hver på Billett(yeah right)service. For det er jo antall forhåndsbestillte billetter som avgjør om det blir konsert, ikke antall kjøpte billetter...)

Da jeg bistert luntet ned mot busstoppen i morges skulle sola akkurat til å stå opp over åskammen og to digre regnbuer lyste mot meg, som for å muntre meg opp. "Gløm det!" var alt jeg mumlet og skulte på regnbuene til de forsvant og det brøt ut pissregn som bedre akkompagnerte mitt humør, samtidig som discmanen min gikk tom for batteri..

I barnehagen var det såppas lenge siden jeg hadde vært innom avdelinga jeg skulle jobbe i dag at jeg hadde ti par øyne som skulte på meg i det jeg våget å nærme meg deres territorie.

I ettertid lurer jeg egentlig på om jeg er litt synsk, men at jeg ikke har lyst til å være det slik at jeg fortrenger det. Dermed blir jeg ikke synsk allikevel fordi jeg nekter å tolke hintene det store universet gir meg.

Ta gårsdagen for eksempel. Den startet jo bra nok, med at jeg ikke forsov meg da jeg skulle på jobb. Så gikk jeg ned på busstoppen i halv sju tida om morgenen, med kun èn ting i tankene: Samme kveld skulle jeg på konsert. På med mp3-spiller, for anledningen proppet full med et par Oddemann-plater, og jeg hørte ganske nøyaktig ti sekunder før mp3-spilleren gikk tom for batteri.

Det var det første tegnet.

Så kom ikke bussen min, og etter en ny sjekk av bussruta viste det seg at den ikke gikk før om en halvtime, altså klokka sju.

Det var tegn nummer to.

Ingen i barnehagen visste at det skulle være en Odd Nordstoga- konsert samme kveld. (man må koste på seg litt reklame vettu!)

Det var tegn nummer tre.

Da jeg og min kjære svippet innom den lokale Rimien like før jeg dro ned til byen sa jeg: "Med min flaks er konserten sikkert avlyst." (hvorpå jeg umiddelbart bet meg selv i tungen, ganske så overbevist om at nettopp dette kom til å skje)

Det var tegn nummer fire.

Da Maren og jeg andektig satte Luring-platen inn i CD-spilleren hvorpå vi delte en flaske vin tenkte jeg atter en gang at "dette er for godt til å være sant".

Det var tegn nummer fem.

Det var tyst som graven utenfor Blue Garden, trass i det faktum at konserten skulle begynne en halv time senere.

Det var tegn nummer seks.

Og sist, men ikke minst: Flaks and Blix don't mix. Om ikke annet har jeg pleid å ha hell i uhellet, men det skjedde ikke denne gangen. Med mindre Odd Nordstoga plutselig skulle finne det for godt å dukke opp på dørstokken min og holde en intimkonsert i stua mi.


Skal forresten se om det blir lastet opp bilder av de to fortørnede i morgen. (det må en halv natts dansing rundt et bål tent på knokler av jomfruelefanter, samt blod fra møll for å starte opp PC2 for tiden)

Jatta..

Jeg tror jeg må ha vært en fryktelig kjip person i mitt forrige liv eller noe sånt og at planen egentlig var at jeg skulle reinkarneres til gjødselbille. En eller annen grunn må det i hvert fall være til min stadige "flaks" som gjør Donald Duck til den reneste Fetter Anton.

Aner ugler i mosen nå? Denne tidligere akk så lykkelige frøken som e.n.d.e.l.i.g skulle på konserten som hun FIKK billetter til, (i motsetning til den forrige hvor Billettservice føkket opp systemet sitt) virker plutselig en smule harm og disharmonisk. Hva kan det vel være?

Vi var to meget blide og skravlende unge frøkner som trippet lystig av gårde mot Blue Garden, klare for en konsertopplevelse av de sjeldne. Man hadde vel knapt sett blidere jenter faktisk. Vi kom så fram, og der var det tyst.. Først lette vi etter inngangen, og trakk så inn i Royal Garden for å finne noen som visste råd. En lett hånlig garderobetøs kunne berette at inngangen til det sagnomsuste Blue Garden var ute, men DER skulle det ikke foregå noe i kveld. Hva med konserten?? Spurte Maren med verdens høffligste, dog stiveste glis. Næh, den var avlyst.

Følgende faser fulgte på tur tilbake til Marens hybel hvor vi etter beste evne forsøkte å bearbeide nederlaget:

Fase 1: Sjokk og vantro.

Vi gapte som strutser der vi sto og fikk beskjeden som en knyttneve i trynet, hvorpå vi mutte luntet ut av det hersens pampehotellet.

Fase 2: Sinne og frustrasjon.

Mang en lyktestolpe fikk unngjelde for frustrasjon og sinne på vei tilbake til Marens hybel.


Fase 3: Hysterisk latter/ oppgitthet

Le eller gråte? Vi flirte, og det såppas hysterisk at naboene sannsynligvis la seg til å sove med ett øye åpent.

Fase 4: Trøstespising:

Hagen Daaz, Cookies and Cream, er en fin ting!

Fase 5: Surmuling.

Her befinner jeg meg i dette øyeblikk, og kommer til å befinne meg en goood stund framover.

Hadde jeg vært en bever ville treverket i Lykkens Portal gått en alt for tidlig død i møte da jeg trampet mot bussen hjem som en olm bison. Sjelden har jeg vel vært morskere i blikket da jeg vendte min fortørnede nese hjemover..

Det eneste som mangler, som Maren så treffende sa det, var at jeg ville blitt kidnappet av romvesener på vei hjem.

Jeg tror egentlig ikke jeg bør dra på jobb i morgen, har en mistanke om at jeg kan skremme fanden på flatmark og i hvert fall en gjeng med 1- 3 åringer...

To be continued!
Hvorav du blant annet vil få servert:
Tidenes mest tragiske billedserie: et bevis på at skuffelsen var totaaaaal.

Tihi

oddemann



Misunn meg verden, i kveld skal jeg på konsert med Oddemann! :D

Likestilling?

Heisann! Der var det en kar som tenkte han skulle bringe likestillingssaken på bane, på mannens vegne, og hu hei hvor han får gjennomgå!

SVs Øystein Djupedal synes at fedre skal få en lovfestet pappapermisjon på tre måneder, og fedrene kan ta med seg sine små nurk til mammas arbeidsplass hvor hun kan amme av hjertets lyst.

Merkelig nok er ikke SVs Ingvild Maggen Malvik særlig interessert i dette, da dette fratar kvinner deres ammerett, for ikke å snakke om verdifull recovery- tid etter fødsel.

- Jeg er uenig i hans syn på likestillingen. Forslaget vitner mer om en kamp for menns rettigheter enn for likestilling. Jeg tilhører den delen av kvinnefrigjøringen som aksepterer at det er kvinner som føder barn, sier Vaggen Malvik tørt. (Lånt fra Adressa)

Betyr det i så tilfelle at det er to slags deler kvinnefrigjøring? En som aksepterer at kvinner føder barn, og en som ikke gjør det? Mener de mest radikale kvinneskapsforkjemperne at menn skal føde halvparten av barna i framtiden?!?

Nå er jeg ikke nødvendigvis uenig i alt den godeste Maggen sier, men når kvinner på død og liv skal ha full likestilling betyr det likestilling på godt og vondt, og ikke kun på kvinners premisser. Et par følger av full likestilling vil for eksempel bety delt fødselspermisjon og et opphold i Kongens hær. Ikke særlig kult for oss jenter kanskje, men likestilling er jo likestilling?

Lik lønn for likt arbeid er en klinkende klar rettighet det ikke bør behøves å diskutere en gang, men vi er nå en gang forskjellige og jeg nekter å tro at de to kjønn noengang kan eller bør likestilles fullstendig. Så lenge man blir enig i et parforhold hva som funker for dem, burde det holde i massevis.

«Vi tror ikke at likestilling betyr å dele likt - det kan vi i såfall diskutere den dagen menn begynner å føde barn», skriver Vaggen Malvik sammen med kommunalråd i Trondheim, Elin Kvikshaug Berntsen. (Hentet fra Adressa)

Jenter- ikke gi OTTAR ideer, og ikke skrem livskiten av KRF! ;P (de har da mer enn nok med å kjempe mot styggedom som "homofiles rett til å inngå partnerskap" og "rett til selvbestemt abort".)

Og ja, kjære Kjell Magne & Co, den sideslengen var ment som et nålestikk til dere. Til neste valghøst skal jeg saktens bringe fram kanonen! (nå tviler jeg på at jeg greier å omvende kristen-Norge gjennom en usselig blogg, men man kan da saktens prøve.)

Musevisa

Hele lørdag gikk jeg og grunnet på hva jeg skulle gjøre med tidligere nevnte museproblem. Jeg liker ikke å ha dem gnafsende på treverk rett ved siden av øret mitt, men jeg liker heller ikke tanken på å høre dem gå i fella rett ved siden av øret mitt, eller at de spiser musegift og dør rett ved siden av øret mitt.

I det hele tatt liker jeg ikke tanken på at musa skal dø, og jeg vil heller ikke ha den inne i hus.

Lørdags ettermiddag kom fattern hjem med et helt arsenal av musekverk, klar til å knerte den lille inntrengeren. Jeg derimot greide ikke helt å forsone meg med tanken om at småtten skulle avlives for min skyld, og etter en samtale med sambo på telefon hadde en plan formet seg i mitt lille hode:

Ved hjelp av en bøtte, litt papir, teip og en salamibit skulle jeg mekke min egen helt fabuløst fantastiske musefelle. Denne musefelle ville ta seg av musa på en skånsom og enkel måte, og jeg ville slippe å våkne midt på natta av en liten musenakkes knekk.

Først la jeg en velduftende bit dansk salami nede i bunnen av bøtta, så teipet jeg et stykke papir stramt over toppen av bøtta, hvorpå jeg skar et fint kryss i papiret. Voilah, ett stykk musefanger var herved laget, og det var bare å plassere den på egnet åsted.

Det var en meget spent Stinepine som la seg denne kvelden. Ville musa skjønne sitt eget beste og hive seg ned i bøtta, eller ville fatterns musekverk være eneste løsning?

Halv tre på natta våknet jeg av at det krafset noe alldeles forferdelig ved siden av senga mi. Jeg begynte halvveis å lure på om musa drev og steppet rundt oppå papiret på bøtta ettersom det var noe voldsomt til riverdancing, men da jeg omsider fikk slått på lyset viste det seg at musa indeed hadde falt ned i bøtta, men at den hadde kengurubakføtter og var centimetre fra å hoppe ut av bøtta igjen.


bøtte

Jeg fikk lyst til å rope VICTORRRYYYYY, slik at hele huset (som naturlig nok sov) våknet og kom stormende opp trappa for å hylle meg og mine supre musefangeevner. Det ble i stedet til at jeg la ei bok oppå bøtta for å forhindre at musa lyktes i sine sprett og tasset ned i bekmørket.

Vel nede i stua og på tur ut altandøra fant jeg imidlertid ut at jeg fortsatt er mørkeredd. Dermed ble det til at brosjan ble tilkalt som moralsk støtte og lommelyktholder for det store museslippet.

Han satte imidlertid ei tå ut på frossent treverk og gikk opp og la seg igjen..

Dermed ble det bare jeg som trosset mørke og bitende sprengkulde for å "Free Stuart Little", med bøtte og digitalkamera i hånd (for å bevise begivenheten, så klart). Musa var til og med så snill at den stoppet opp for et snapshot før den spratt i frihet. :)

Museliten Når en liten mus skal ut og gå..

Jeg er ganske så fornøyd med min egen innsats. En mus lever videre, og jeg sover atter som gråstein. :)

Enemy at the gates

Det var natt, det var stille. Ikke en lyd kunne høres gjennom huset på Oddtun. Men så, plutselig brøt en lyd gjennom stillheten, lyden av sylskarpe tenner i arbeid. Blixern, som til da hadde sovet sin skjønneste søvn, bråvåknet da lyden av tenner møtte treet i hodegjerdet på senga. Krafsing og høylydt smatting ga klar beskjed om at denne inntrengeren mente alvor!

Stille som en... lus snek jeg meg til å slå på lyset, med gru i sinn om hva jeg var i ferd med å se. Kunne det være en rabiesrotte, en dingo, en drage? Og der, akkurat i det jeg slo på lyset blinket det i demoniske, svarte små øyne og i en kjeft full av hoggtenner. Beistet lo hånlig av meg før den forsvant inn i en sprekk i veggen.

Mus er søte, men ikke klokka halv 3 om natta når de prøver å gnage seg vei gjennom hodegjerdet på senga mi. Kanskje det var en zombiemus som var sulten på hjerner?

I natt tar jeg med fluesmekka i senga...

Nattebesøk

lita mus

Da er man hjemme i opphavets lune havn for helga og gleder seg til å tilbringe natta oppe på storloftet hvor det er rapportert mus foregående kveld.

Jeg vurderer seriøst å sove i en snøringsdyktig sovepose!

Barnehagehumor

Et innlegg inne på Kristians blogg tidligere denne uka fikk meg til å tenke litt på hva slags humor som vil være typisk førskolelærerhumor som kun vil være morsomt i barnehagekretser. I sted kom jeg på et alldeles perfekt eksempel:

Nyfødte barn har reflekser som er vitale for deres overlevelse, som for eksempel sugerefleksen som sørger for barnet at barnet får i seg næring.

En annen refleks er griperefleksen. Den fungerer på det viset at dersom du legger noe i håndflaten til en baby vil barnet automatisk gripe rundt dette.
Faktisk er denne refleksen SÅ sterk at du kan løfte barnet etter dette grepet.

Følgende ville bilde dukket derfor opp i mitt hode: En fyr som febrilsk rister hånda si, hvor det henger en baby og flakser, mens han hyler: GET IT OFF, GET IT OFF!!!

Jeg lo hysterisk, men jeg tviler på at dere kommer til å gjøre det. ;D

Mat på et fat

Jeg liker å se på meg selv som en fryktløs person, og derav kaster jeg meg ut i et nytt ferdigmat-forsøk! :)

Denne gangen er det "Kapteinens Fylte Rødspette med reke- og champignonsaus" som skal til pers, og jeg skjelver ved den blotte tanke på hva det kommer til å smake.

Bildet på pakningen ser jo riktig så innbydende ut, så lenge man ser vekk fra rekene (jeg hater reker). Det største ankepunktet til innpakningen er vel det såkalte "stempelet" nederst i høyre hjørne hvor det står: "Findus - Fresh from the sea!" Det kan hende jeg er litt treig av meg, men jeg tror at denne rødspetta har vært igjennom litt før den ble stappet ned i eska. Ellers kan det jo hende, jeg skal innrømme at jeg ikke har så all verdens peiling på fisk, at slike smulebeseglede rødspette-reke-champignon-fisker svømmer rundt i havet ett sted..

Men at Findus tar sin jobb seriøst, det vises tydelig, da det videre står å lese på baksiden:

"Findus Fresh from the sea står for utvalgt fisk fra det kalde, rene vannet ute til havs."

Kan dere ikke se for dere dette mystifystiske stedet, ett sted ute til havs, der vannet er rent og kaldt- hvor alle fiskene ønsker å slippe inn. En slags fiskenes "Studio 54" om du vil. Her står selvsagt Findus, den digre og hardbarka utkasteren, og plukker ut bare de som er kule og pene nok til å slippe inn.

Det er utrolig hva en kan lese ut av en Finduspakning, må jeg si. ;P

Dommen over måltidet kommer senere, så framt jeg vil være i stand til å skrive. ;D

*OPPDATERT*

Kapteinens Rødspette er nå vel konsumert og dommen lyder som følger: Dette smaker som en blanding av fiskegrateng og... noe jeg ikke helt greier å sette fingeren på. Det var ikke det verste jeg har smakt, men definitivt ikke noe av det beste heller!

En herrlig marinade for sarte sjeler

Det er noen ganger jeg rett og slett begynner å lure litt på hva slags stjerne jeg er født under egentlig. Ta i dag for eksempel; Dagen i dag så lenge ut til å være en alldeles SUPER dag. Jeg møtte klassen igjen etter første dag tilbake på skolebenken etter praksis og jeg dro på en liten shopperunde sammen med ei venninne hvor alt klaffet.

Målet for shoppingen var for min del en søt liten presang til en framtidig liten pudding ei venninne går rundt og ruger på for tiden, og en av Oddemanns (Odd Nordstoga, for de uinvidde) eldre CDer. Og tror du jammen meg ikke jeg fikk full skår på begge punkter gitt! Verdens søteste frotte-badekåpe med Ole Brum og Nasse Nøff motiv, med små ører på hetta, og en gul og fin CD signert Oddemann.

Lykken smilte til lille Blixern og hun svoppet like gjerne innom Rema for å kjøpe inn Dolmio (lettvint pastasaus for latsekker, altså meg når jeg kommer hjem klokka sju om kvelden) til middag. Alt innkjøpt stæsj ble selvsagt stappet ned i samme pose for å unngå Victoria Beckham- syndromet.

Etter en liten, men überkoselig visitt hos Maren bar det så hjemover, hvorpå man var en smule uheldig å miste handleposen i bakken før man entret bussen som skulle bringe en hjem. Men pytt, der var det jo ikke noe knuselig allikevel- tenkte man blidt og hoppet elegant inn i den ventende buss.

Under bussturen hjem merket jeg plutselig en merkelig, kjent duft som jeg ikke helt greide å plassere. Men, jeg satt tross alt på en buss, og busser lukter som kjent alt mulig rart- så jeg lot tanken passere uten å bry meg noe mer med den..

Så kom jeg hjem, og etter en fem minutters fikling med nøkkelen i dørlåsen i mørket kunne jeg blidt troppe inn i mitt lune hjem, hvor sambo satt og glodde på Viva la Bam, noe som tydeligvis var så interessant at han ikke hadde tida til å låse opp for sin kjære.

Pytt sann, jeg hadde kjøpt tidenes mest nusselige badekåpe og skulle stolt vise fram mitt kupp. Først plukket jeg ut CDen til Oddeman og la den pent fra meg på stuebordet. Så strakte jeg neven nedi posen etter badekåpen og dro med gru opp en badekåpe marinert i Dolmio-saus! Den HVITE, uskyldsrene badekåpen jeg hadde kjøpt til min venninnes framtidige lille pjokk hadde blitt ORANGE og mesket seg i tomat- og løkbiter!!! Selvsagt hadde det helvetes Dolmio-glasset knust i det posen falt i bakken og jeg hadde ikke en gang tenkt tanken! Og så tomatsaus som er så enkelt å fjerne...

Nå durer den stakkars badekåpen rundt i vaskemaskinen og jeg krysser alle fingre. Skjønt jeg har ikke tenkt å holde pusten..

Ettersom pastasausen hadde blitt krydret med glassbiter hadde jeg ikke stort annet valg enn traske ned på butikken og kjøpe inn til middag på nytt, deriblant en paprika.

Hva skjedde så når jeg var vel hjemme og skulle skjære opp paprikaen? Joda, den var totalt brun innvendig, samtidig som den inneholdt en puppe med ett eller annet vemmelig inni og tusentalls av larveegg...

Om ikke annet ser CDen til å funke bra, foreløpig.

Kikking

Kanal 24 er visstnok i harnisk om dagen. Grunn? Deres kvinnelige journalist ble kastet ut av RBKs garderobe etter serieavslutningen, ettersom spillerne følte det ubehagelig med et kvinnfolk trappende omkring mens de dusjet diverse svette kroppsdeler. Kvinnediskriminering var det visst. Kvinnelige journalister må få de samme arbeidsvilkårene som mannlige journalister! Den godeste Håkon Brorud slår på stortromma og krever at alle skal behandles likt! ...journalister altså...

Daaakars kvinnelige journalisten hadde jo ikke tenkt å titte på tissetasser, hun skulle bare sende direkte nede fra garderoben for å gi sitt nyhetsmateriale en... feminin touch??

Og hun slipper jo inn i alle andre garderober, så hvorfor er RBK så kjiiiipe og stenger henne ute?

Seriøst! Hadde det vært et kvinnelig lag ville det blitt storabalder dersom en mannlig journalist forsøkte å stikke nesa innom dusjforhenget og ble fornærmet om han ikke fikk lov. Hvorfor i huleste skal det i så fall være noe annerledes bare fordi det er en gjeng menn som ikke er interessert i å ha det motsatte kjønn sniffende omkring mens de dusjer?! Jeg skulle tro at Roar Strand og Co har like stor rett til å føle seg beglodd som for eksempel kvinnelige håndballspillere.

Det er greit med kvinnekamp, men det må da for svingende være mulig å se en sak fra flere perspektiv enn KUN fra den fornærmede journalists! Og dette er ikke kvinnekamp, det er dusteri! Like mye dusteri som at IKEAS sofakampanje er kvinneundertrykkende. Idiotisk skal jeg gå med på at kampanjen er, utspekulert til tusen like så, men kvinneundertrykkende? NO WAY!

Mannfolk har da for i huleste rettigheter de og!

Tortur

e.n.d.e.l.i.g kom man seg ut på internett igjen! :D

Jeg begynner å ane visse egenskaper som PCkverker. Noe må det jo være.. Først mistet PCn til sambo plutselig evnen til å sette seg i kontakt med internett, etter en uskyldig innstallering av et webkamera. Surt, men ikke krise, for man hadde jo min PC som kunne kobles til bredbåndet. Som sagt så gjort. PC ble tilkoblet og man var atter sånn passe fornøyd, rent bortsett fra at man nå plutselig bare hadde en PC å leke seg på.

Så, sist helg, mens Blixern spillte The Sims2 og ante fred og ingen fare, begynte en merksnodig svidd lukt å bre seg i stua. Først trodde man det var skjermen, helt til PCn slo seg av med et halvkvalt hikst og det viste seg at det var noe i toppen av Toweret som laget ekkel, ekkel stinkelukt. I redsel for at maskinen skulle spontanantenne har den ikke akkurat stått mye på i de følgende dagene...

En uliiidelig lang uke har fulgt, samtidig som både sambo og jeg har lært oss å leve uten PC og internett. Man kan vel trygt si at jeg nå har innsett at jeg er TOTALT avhengig av begge deler... Grunnen til at jeg ikke har kjedet meg et øyeblikk de siste fire år er rett og slett at jeg alltid har hatt en PC tilgjengelig dersom jeg skulle slippe opp for ting å gjøre eller venner å besøke.

I går var imidlertid internettabstinensene såppas intense at vi svoppet innom nærmeste Elkjøp for å kjøpe et nettverkskort, i håp om at dette var det som feilte PC nummer en. (en anelse billigere enn å levere den på reperasjon, kan man si...)

Og etter ei uke tilbragt til å surfe på TextTv er jeg altså tilbake på motorveien og kan atter ta vare på min stakkars, oppmerksomhetssugne blogg. ;)

Nå gjenstår det bare å få reparert PC nummer to, som tross alt er den maskina som inneholder ALT jeg har skrevet de siste fem åra, ALL mail jeg noen gang har mottatt og ALLE bilder jeg har tatt siden jeg fikk meg digitalkamera. (jeg skjelver i buksene)

hits