Julen, julen, julen den er her!

Jeg rakk liksom aldri å bygge opp den store "jippppi, det er jul"- følelsen i år, noe jeg ene og alene skylder på en viss busstur hjem.. Det var ikke nødvendigvis det faktum at båten jeg hadde tenkt å ta ble innstillt på grunn av stormen Finn slik at vi måtte ta buss nedover i stedet som gjorde at jula kom for fort i år. Ei var det vel heller ikke nødvendigvis det faktum at bussturen tar 5 timer og ett kvarter i motsetning til 3 timer og tjue minutter med båt. Jeg tror ikke det faktum at vi ble en og en halv time forsinket heller var avgjørende, eller det faktum at jeg etter en lang busspendlekarriere er litt lei av å ta buss. Det at setene var steinharde og at jeg satt ytterst med et armlene konstant gnagende mot hofta og folk som gnisset seg forbi meg nedover midtgangen i hytt og pine var heller ikke det som ga mitt julehumør en real demper.

Det var nok helst mine medpassasjerer... Først var det KAMP om å i det hele tatt få seg plass på bussen. Om jeg sto aldri så mye foran folk så skubbet og dyttet de seg forbi, og det var heller ikke snakk om å la gamle mennesker gå foran i køen, det var "først meg selv, først meg selv og så først meg selv" for alle penga. (skjønt... gamlingene var jo like tullete... Jeg ble nesten klubbet ned av ei gammel dame med paraply, og en mann med gebisset dinglende kjørte en albue inn i siden på meg da jeg ikke flyttet meg fort nok.)

På grunn av den store passasjerpågangen ble avgangen forsinket med et kvarter, mens midtgangen fyltes opp av folk som ikke hadde greid å kjempe seg til en sitteplass (disse ble det etter hvert rekviert ny buss til for at de skulle slippe å stå på timesvis). Folk begynte derfor å grumle. Det at bussjåføren ønsket alle en god tur og en god jul var det ikke mange som tok til seg med et smil..

Og på grunn av dårlig vær og glatte veier vokste forsinkelsen og grumlingen blant visse passasjerer som skulle hjem fortest mulig. Og da vi måtte bytte buss ved Krifast, knappe timen før siste stoppested, Kristiansund, skulle man nesten tro det var snakk om at vi ikke kom lenger, men skulle snu og dra tilbake til Trondheim igjen. Folk stompet om bord i ny buss etter å nesten ha gått over lik for å få tak i SIN bagasje, (selvsagt lå alles bagasje bakerst slik at de måtte skubbe unna hensynsløse andres bagasje som våget å ligge i veien for deres) og mumlet videre om hvor forsinket bussen var, og hvor håpløst opplegg dette var.

Så kjørte bussen plutselig av veien og stoppet. Høylydte grumlelyder steg i taket da bussjåføren kom med den alldeles latterlige forklaring at han skulle losse over noe post til en postbil, og at dette kunne ta en ti minutters tid. SKANDALE!! Folk dunket irritert i vinduene og pekte på klokkene sine mens han sto ute i blesta og losset post. De skulle jo vært framme for lenge siden!!!! Drit i at en masse mennesker ikke ville fått julegavene sine i tide om ikke bussjåføren hadde vært snill og losset pakker i dritværet, ti minutter ekstra kunne man selvsagt ikke tolerere!

Da han omsider kom tilbake i bussen drøyet det litt med at han startet bussen. "HVORFOR STÅR VI HER?!" gnålte en kjerringstemme framover. Da hun ikke fikk svar gnålte hun, litt høyere: "BUSSJÅFØR!!! HVORFOR STÅR VI HER!!!" Da hun fikk til svar at han skulle ta en telefon gikk det nok en sint mumling gjennom forsamlingen. Tenk det! Han ringer til en annen buss for å forhøre seg om overgangsmuligheter for et par av passasjerene! At det går an! Flå det arme krypet! Vi driter vel i at han faktisk tenker sikkerhet og ringer mens han står STILLE!

Jeg var i det øyeblikket så irritert at det var like før jeg ba flertallet av mine medpassasjerer holde kjeft og heller være takknemlige over at vi faktisk kom til å REKKE hjem til jul! Og DET er sjelden jeg er nære å heve røsten i ukjente forsamlinger!

Som om ikke det var nok var bussjåføren så "frekk" at han tok en avstikker fra hovedveien på to minutter hver vei for å sørge for at en gammel dame rakk den siste ferga som gikk for kvelden. SKANDALE!!! Her satt vi jo en hel buss og skulle være i Kristiansund så kjapt som overhodet råd! Hvordan kunne han våge å prioritere en gammel dame med en fire minutters avstikker?!?!? Enn å være så frekk!! Drit i den gamle dama, hun kan da alltids overnatte i grøfta! De fire minuttene kan være de viktigste minuttene jeg noen gang ville kunnet tilbringe i Kristiansund! (la meg nevne at de eneste som eventuellt burde være sure for avstikkere og forsinkelser var de som skulle ta ferga til Averøya, som bare var Sambo og meg, og vi hadde ikke noe som helst i mot at noen andre mennesker kom foran oss så lenge vi kom oss helt hjem i løpet av kvelden. Et kvarter fra eller til kunne vi gladelig ofre for at andre mennesker skulle få julegavene sine i tide og at en gammel dame skulle rekke siste buss hjem.)

Det var med andre ord ikke en hjemreise preget av felles juleglede og humør, men en reise preget av en del menneskers intense MEG FØRST-egoisme. Jeg var rett og slett utslitt mentalt etter turen, fyllt til randen av negative vibber fra mennesker som burde lære seg både folkeskikk og det å sette andre foran seg selv i ny og ne. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Bussjåføren kan ikke lastes for hverken føre eller vær!

I det hele tatt ser jeg på det som et under at jeg i det hele tatt rakk å kjenne litt på julefølelsen før julaften allerede var over. Julaften ble liksom litt for kort i år, trass i at jeg hadde det kjempehyggelig og kjempekoselig som alltid. Den skulle liksom vart noen timer lenger. :)

Men jeg kan ikke si annet enn at den tok seg kraftig opp uansett, ingenting greier vel å ta vekk iveren fra meg når vi samler oss rundt middagsbordet og jeg vet at vi skal begynne å pakke opp pakker om et par timer, og at det venter glede, latter, forventninger, spenning, klemmer og takknemlighet. :)

^_^

 God Jul!





Daakar lille filmbransjen

Filmbransjen? Bæsja på leggen? DE?? Nææææh!

Denne artikkelen sier alt. Og jeg stiller meg bak med full bredde, (noe som er ganske bredt) og applauderer høylydt. Nå har jeg ikke nok peiling på sånt, til at jeg gjør det, eller tøff nok til at jeg risikerer å få advokatene til Hollywood på nakken, men hadde jeg hatt muligheten ville jeg da hatt bange tanker? Nope. Jeg får da prøve klærne i butikken før jeg tar dem med hjem, hvorfor da ikke prøve filmen du lurer på om du har lyst å kjøpe før du kjøper den?

Tror virkelig filmbransjen at det er noe stas med en stabel CDer uten cover, som ligger og flyter rundt om kring?!? De filmentusiaster jeg kjenner som laster ned film KJØPER også størsteparten av disse filmene på DVD. Grunnene til at de laster ned filmer er treige utgivelsesdatoer i Norge og det at de rett og slett har lyst til å se filmen før de kjøper den. Det kan selvsagt hende at Hollywood taper noen kroner på sine crappy filmer, ettersom et fancy cover med gode lovnader ikke lenger like automatisk selger som for et par år siden, men synes jeg synd på lille, stakkars Hollywood? Nei, jeg kaller det kvalitets kontroll.

Kofferter

Min lillebror, du vet- han som svever omkring på en liten rosa sky for tiden, lykkelig forelsket og sammen med drømmejenta si- snakket med mormor over telefon i helga. Nå bør det kanskje nevnes at jeg stammer fra en solid rekke koffertenkere på morssiden som stammer fra Helgeland i Nordnorge, for å gi den lille historien jeg skal fortelle full effekt.

Mormor ser så absolutt ikke ut som noen ramsalt, breikjefta nordlending som når som helst kan slenge fra seg kommentarer som kunne fått en jomfru til å rødme. Hun ser akkurat ut som jeg ser for meg bestemødre, god, rund, blid og søt. :)

Men over til min lille historie:

Brosjan kunne stolt fortelle mormor at han hadde gått til innkjøp av to stykk dverghamstre i helga, hvorpå mormor visstnok lystig skal ha parert med "Ja mus har du vel fått deg!"

Jeg lo så jeg holdt på å dette av stolen da jeg fikk det gjenfortalt, og jeg sitter her med et ganske så bredt glis fortsatt! Gammel, prippen sviske? Ikke denne bestemora nei! ;D

Shoppingfrenzy

Jeg skal inn til sentrum i dag, og jeg gruer som en hund! Ikke på grunn av hovedærendet som er å treffe to venninner som akkurat har fløyet hjem fra Oslo for jula, det gleder jeg meg villt til. Det jeg viiirkelig gruer for er diverse småærender jeg skal få unnagjort i samme tidsrom. Småtterier til presanger jeg skal prøve å få ferdig, innkjøp til minijulemiddag til den tradisjonelle minijula sambo og jeg pleier å ha hvert år før vi reiser hjem til jul og ganske enkelt det å ta buss til og fra byen.

Denne lørdagen er spådd å bli den verste handledagen i manns minne, aldri har vi nordmenn vistnok lagt igjen mer penger i butikkene enn det vi kommer til å gjøre denne dagen. Dette er for meg et tegn på hysteriske tilstander ala "Toilldager", hvor man må stå i kø for å i det hele tatt kunne gå inn på en butikk, og du må være forberedt på å stå som sild i tønne uansett hvor du måtte ferdes.

Jeg hater sånne tilstander. Jeg får bare lyst til å finne et høyt punkt og skrike et primalskrik for så å løpe inn i nærmeste skog og bli eremitt etter slike dager.

Så jeg håper at cafe-besøket blir überhyggelig slik at det veier opp for videre traumatiske opplevelser i dag. ;)

Siemen

siemens

Marina ser ut til å ha anskaffet seg verdens første kunstig intelligente Ipod. Inspirert av denne lille historien vil jeg nå fortelle om min Siemens C60, en mobil som ser ut til å ha høyt bestemte meninger om ting den også.

Lille Siemen kom inn i mitt liv denne sommeren som en kjærkommen bursdagsgave og erstatter for en gammel traver av en Nokia som hadde vært min følgesvenn i over to år. I løpet av den tid hadde den blant annet falt ned på gulv, sement og i do uten å ta noen særlig annen skade enn å bli litt treigere med åra. Men tiden var altså kommet for avløsning, og det ble en ung jypling ved navn Siemen som skulle stå for den jobben. :)

Først og fremst tok det meg flere uker å venne meg til en Siemenstelefon etter å ha brukt Nokia i flere år. Så var det å finne ut av finurlige nye muligheter som det å kunne sende MMS og wappe. (har aldri hatt noen mobil med slike muligheter før)

Lille Siemen var en helt grei liten mobil som gjorde hva han ble bedt om, i starten i hvert fall. Etter hvert har han nemlig sett ut til å utvikle en egen personlighet. Føler han for å ta seg en lur, så tar han seg en lur og slår seg helt av. Men skulle jeg for eksempel ha satt på vekkerklokka er han omtenksom nok til at han slår seg på igjen i det alarmen kimer.

Nede i lomma mi hender det han kjeder seg forferdelig, men Siemen vet hva han skal gjøre for å få tida til å gå. Rett som det er slår han av tastelåsen og tar seg en tur inn på wapnettet hvor han leser nyheter og finner kule ting som man kan laste ned og som koster flesk. Og ikke nok med det- han merker når jeg kjeder meg også! Det har skjedd flere ganger at lille Siemen har slått på tråden til venner og kjente av meg, slik at jeg skal slippe å kjede meg. Dessverre er det ikke alltid jeg oppdager det, med mindre vedkommende roper så høyt at lyden bærer ut av bukselomma, men jeg tar det som godt ment fra Siemen sin side.

Et par ganger har jeg til og med tatt ham i å screene samtalene mine! Det ser ut til at visse nummer har vanskeligere med å slippe gjennom enn andre, spesiellt de som ringer meg ofte.

Alt i alt er Siemens en karakter som jeg ikke kan la være å like, selv tingene han gjør ikke alltid er like vel mottatt. Og for å forhindre eventuell bankerott på en telefonsamtale til Ulan Bator den dagen Siemen virkelig begynner å kjede seg så trer mitt nye kontantkort i kraft i dag. ;)

Jakten er i gang

lavalamper

For noen år siden var de å finne i alle butikker til spottpris.. Pytt, de var så billige at butikken gjerne prakket dem på deg i tillegg til andre varer bare for å bli kvitt dem!

Greit, jeg overdriver kanskje en liten smule, men faktum er at jeg har loffet hele Trondheim sentrum rundt i dag på jakt etter en lavalampe. Resultatet etter endt jakt er null, zip, nada! Greit, jeg fant et par stykker i en liten raritetssjappe ved navn Lysthuset, men 500 kroner for ei lampe jeg har sett til 150 kroner tidligere?! Da ville nok mitt fra før av skrøpelige julegavebudsjett fått seg nok en alvorlig knekk! :P

Min bønn går derfor ut til den leser som måtte finne seg i Trondheimsområdet: Hvor må en stakkar vandre for å slå kloa i ei lavalampe? Denne magnifikke oppfinnelse som for noen år var i mangfold, men som nå ser ut til å være utrydningstruet?

Julepanikk, eller mangelen på sådan

Det er ikke mange dagene igjen til jul, men mitt lille hode ser ut til å innbille seg at det er leeenge til ennå. At jeg har god tid til å handle inn de 11 julegavene jeg fortsatt mangler, at jeg har flere ukers anledning til å jobbe i barnehagen før jeg reiser hjem til jul, at det ikke haster med å skrubbe ned leiligheten og så videre.

Jeg begynner for alvor å skjønne ordtaket "Som julekvelden på kjerringa", og det igjen fører til at jeg begynner å føle meg alvorlig gammel. Har jeg virkelig blitt så gammel at jula bare kommer innom med et svisj, og så har det allerede blitt 17 januar??

Den som hadde vært fire- fem år igjen for en stakket stund. -sukk- :)

Skjønt, når jeg tenker meg om.. Jula var virkelig magisk, men femti prosent av den var i tillegg venting. Venting på ditt og venting på datt utover dagen, og den aller siste venten var den verste av alle: venten fra julemiddagen til åpning av pakker. Selv om vi hadde oppvasken å trøye oss med tikket minuttene uendelig sakte avgårde. Nå for tiden er jo det gjort på et blunk, noe som muligens også har noe med anskaffelse av oppvaskmaskin de senere år. ;)

Skummel sidepassasjer

Er det bare jeg som lurer på om folk har blitt litt vel paranoide etter 9/11??

Jeg sitter ved siden av bibel-lesende småskrullinger rett som det er, men har vel så langt ikke kommet så langt som å frykte at noen av dem er religiøse fanatikere med planer om å sprenge seg selv og resten av bussen i lufta.

Blodgiving

I går var altså tiden kommet for en ny time hos blodbanken, mitt alternativ til å kjøpe lodder hos Redningsselskapet.

Jeg møtte opp i god tid, som vanlig, og koste meg med en Ritz-kjeks mens jeg fyllte ut spørreskjemaet med de vanlige spørsmålene om eventuelle sykdommer, medisiner jeg tok, om jeg hadde skiftet seksualpartner de siste månedene, om jeg forsto at jeg kunne bli smittet av Hiv ved bare å ha vært i risikosituasjon èn gang og så videre.

Det var liksom en egen stemning over blodgiversentralen denne dagen, og det tok noen sekunder før jeg forsto hva det var: stress. I motsetning til de vanlige 5-6 personene som subbet rolig og avslappet rundt var de denne dagen 3 som svirret rundt med svetteperler på panna mens de forsøkte å se avslappet ut. Jeg må innrømme at jeg ble litt nervøs da jeg så en av dem desperat forsøke å finne noen dippedutter til en plasmagiving.

Klokka tikket forøvrig avgårde, ikke så overraskende kanskje, med halv arbeidskapasitet og mange ventende blodårer. Det var DA "Herr Viktig" tok et steg fram til disken med sine svære armer og fortalte at han hadde et viktig møte inne i byen klokka ett, og om han kunne få gi blod NUH, i stedet for klokka 13.20 da han faktisk hadde time. Sykepleieren bak disken forklarte ham forsiktig at de ikke kunne arbeide noe fortere enn hva de faktisk gjorde, og at det faktisk var en del mennesker foran ham i køen, deriblant meg med time 12.30! Men på ett eller annet vis fikk denne tufsen overtalt henne allikevel og sto plutselig først i køen. Jeg smilte litt småskjevt til dette, ettersom jeg faktisk skulle rett på jobb etterpå og var like interessert som ham i å bli ferdig så fort som mulig. Men to minutter senere så hadde plutselig fyren ombestemt seg.. Han hadde ikke tid allikevel, så han dro...

Dermed var det duket for Blixerns slappe arm og tur inn til avlukket hvor blodprosent blir målt og spørsmål om helsetilstand stilt. Jeg hadde halvveis forventet meg å få kjeft på grunn av siste gangs måling av jernlager, men det ble bare mildt kommentert og avsluttet med en mild formaning om å spise jerntabletter som om de var smurfedrops.

Så var det bare å gi blod så det sprutet oppetter veggene. Eller... ettersom jeg hadde dårlig tid fra før av, og allerede hadde ventet i en halvtime ekstra før jeg slapp til, ville det selvsagt ikke gå som forventet. Til vanlig er jeg ferdig med tappinga i løpet av en ti minutters tid, denne dagen var det så vidt det sèg ut overhodet.. Og når sykesøsteren står og kikker på slangen med en dyp rynke i panna er det ikke fritt for at man, eller jeg i hvertfall, blir ørlite nervøs..

"Kjenner du noe som "stopper" der hvor nåla er?" spurte hun så, noe som nesten fikk meg til å løpe derifra med hele apparatet hengende etter meg. Etter et dypt innpust svarte jeg: "Nei, det kjennes helt fint ut," samtidig som jeg panisk lurte på hva årsaken kunne være til at jeg plutselig nesten ikke hadde blodomløp. Var jeg nesten tom for blod? Var denne blodåren i ferd med å ta kvelden? Hadde blodet ned til høyre arm blitt omdirigert? Den ene tanken mer sinnsyk enn den andre flagret forbi, mens antall sykesøstre med rynke i pannen økte til to av tre mulige.

Men så begynte visst ting å skje, og sykesøsteren slapp et nesten uhørbart lettet sukk, før hun gikk for å gi en annen tapper litt oppmerksomhet. Tjue minutter senere hadde det endelig kreket seg ut nok blod til at kvoten var oppfyllt. Og da hadde sykepleieren vært jevnlig innom og sjekket både utstyr og "kilometerfart i timen" på mitt loffende blod.

Etter fem minutters hvile fikk jeg så en solid dose med rosa(!) jerntabletter og en paraply som belønning for strevet. Og så var det bare å stresse videre på jobb, hvor jeg fikk MASSE oppmerksomhet for plasteret jeg hadde på innsiden av armen. (De som sier at barn ikke har empati i dag bør ha på seg et plaster og ta turen innom nærmeste barnehage!) :)

Eksamensdag..

Jeg har sovet to- tre timer i natt, men har allikevel tvunget meg selv opp nå klokka fem om natta for å prøve å presse noe siste kunnskap inn i kraniet. Det faktum at jeg har finmotorikk som en stupfull mann burde vel si sitt om den saken..

Hvofor i huleste kan ikke jeg få eksamensangsten tre dager i forveien slik alle andre gjør, i stedet for å få panikk fem minutter før jeg legger meg kvelden i forveien?!?

Om ikke annet har jeg kokt meg en liter kaffe som skal bringe meg gjennom de nærmeste par timene med ekstrempugging av verste sort.


... Og to kopper kaffe senere er man hyprere en "The Engergizer Bunny"...

Give me something to read

Nå som jeg sitter her i eksamenståka og terper faglingo kjenner jeg et stadig økende behov for å lese noe som ikke får hjernecellene mine til å svette. Problemet er bare at jeg ikke aner hva jeg burde lese, og håper derfor på noen tips. :)

Finnes det noen fantastiske bøker der ute som bare venter på å bli lest av meg?

Skrekk, drama, humor... bring it on! :D

Frivillig offentlig ydmykelse

betuttet

Akk... Man trodde tiden var kommet da man endelig var økonomisk uavhengig, ettersom man for tiden er tilkallingsvikar i et par barnehager. Så kunne jeg ikke jobbe noen uker på grunn av praksis, og har derfor ikke fått noen lønning i november. Tilbake til usle 6000 i måneden, og SELVSAGT er november en typisk drittmåned med masse regninger og innkjøp av noe luksus kalt "mat".

Jeg får lønn om seks dager. Selvsagt er det akkurat etter eksamen og julebord, noe som betyr at jeg i skrivende stund hverken har råd til noen lovsamlinger jeg desperat trenger til eksamensdagen eller julebordet til klassen jeg allerede har meldt meg på. (bindende påmelding of course)

I lommeboka har jeg 100 kroner, og disse skal jeg prøve å spe ut de kommende seks dager. Og hadde det ikke vært for nevnte eventer, hadde jeg levd livets glade dager på pasta og nudler.

Dere skjønner hva som kommer, et par mennesker som jevnlig leser bloggen min skjønner i hvert fall hva som kommer.. Det er atter en gang tid for Blixern å sette seg ned på sine fra før oppskrapte knær og krype til korset.. eller i denne omgang mine foreldre.. :I

Og hvorfor ikke ta den helt ut denne gangen og gjøre min skam til offentlig allemannseie? Jeg presenterer herved mitt gamle, trofaste våpen smiskegliset, samtidig som jeg retter et par bedende øyne mot far og mor.

smiskegliset (smiskegliset har lang fartstid blant jentene i vår familie. Smil meeeeget pent og spør så med meeeget tynn stemme om hva det enn du har tenkt å mase om, som i dette tilfellet vil være å kunne få låne noen hundrelapper til den 10. desember.)

Se de øynene, se det smilet! Har du sett noe mer uskyldig og hjelpesløst? *spiller intenst på empatistrengene til de som måtte ha det* Kunne du nekte det fjeset økonomisk bistand i form av noen usselige kroner, fram til den tiende desember? (...jeg hadde nok ikke hatt noe problem med det. :P )

"Og den tiende skal det regne på de som har hjulpet den blakke." (gammelt jungelord/ bibelvers som betyr noe sånt som: "Den tiende desember skal gjelda tilbakebetales MED renter!)

loffen Men dersom stønad er vanskelig å innvilge skal jeg nok klare meg. Jeg har blant annet litt muglet brød å gnage på den kommende uka. ;) *atter litt prøvende klimpring på empatiske strenger*


Sånn, bunnen er herved nådd.

Inspirajson

Inspirert av min fiiine adventskalender fikk jeg en god ide om hvordan vi skulle kvitte oss med alt vi har stuet bakerst inni vår lille kjøleskapfryser. Den inneholder nemlig en solid mengde kjøttdeig, kjøttboller, kylling av ymse slag, grillribbe, koteletter samt annet kjøtt av ubestemmelig opprinnelse. Med andre ord; resultatet av hamstring av tilbudsvarer samt giveglade foreldre og besteforeldre.

Problemet er at vi ikke alltid er like flinke til å spise ut av frysern, og at vi aldri kommer på hva vi har av ting å lage middag av når vi først står på butikken og skal kjøpe tilbehøret.

Men så fikk jeg en alldeles glimrende ide, en ide som var ufattelig enkel, men likefullt ufattelig genial. Hva om vi laget oss en AdventsMiddagsKalender?? Som tenkt så gjort. Fryserens totale innhold ble skrevet opp på lapper og lagt i en kopp, og nå trekker vi en ny lapp for hver dag.

Plutselig har sambo og jeg fått litt spenning i tilværelsen igjen, hva vi skal ha til middag kommer nå som en overraskelse hver dag. Kanskje er vi heldige og får kyllingvinger, kanskje er vi litt mindre heldige og får kjøttkaker (jeg er leeeeei kjøttkaker!). I dag ble det kjøttdeig og spaghetti, en alldeles ypperlig trekning, om jeg så må si det selv. ;)

1. Desember

Å du glade advent, tid for adventskalender og juleshopping! :D

Jeg så vel egentlig fram til en ganske stusselig advent for noen dager siden. Blakk er man som en kirkerotte, og utsiktene til å få en adventskalender var minimale. Så svippet ei god venninne fra Oslo innom med en diger pose på slep som hun lempet i fanget mitt. Posen inneholdt intet mindre enn 24 herrlige pakker datert fra 1. til 24. desember. Følgelig har jeg gått og glist i flere dager og prøveklemt litt forsiktig på pakkene for å forsikre meg om at ingen av dem var gått i stykker eller inneholdt en hamster som kanskje ville trenge litt mat til den ble pakket ut. :)

I morges formelig spratt jeg ut av senga, noe som er svært sjeldent for denne kroppen, og freste gjennom pakkeberget til jeg fant pakken merket 1. Ett minutt senere satt jeg med en blinkende partynål(!) av alle ting i hånda, noe som i grunnen passer perfekt ettersom jeg i morgen skal på en salig blanding av MiniJulebord, Gravøl og Eksamensfest. Nå har vi jammen meg diskolys også, Maren! :D

Som Bjarne Betjent så lifflig sang her for noen år siden: Nina jeg "DIGGE, DIGGE, DIGGE DIGGER DEG!" :)

hits